Båtfolk i fokus: Olav Bjørshol

Med havet som pedagog

Olav Bjørshol, ja visst, Ari Behns pappa, har inngått et pedagogisk samarbeid med havet. Bjørshols liv tok en ny retning da han selv dro til sjøs som 15-åring, og med den nyrestaurerte redningsskøyta Kragerø vil han gi ungdom den samme muligheten. Etter Trebåtfestivalen i Risør i august reiser de ut i det grenseløse klasserommet.

TEKST: ATLE KNUTSEN

Høsten 2002 møtte vi Olav Bjørshol i noen hektiske øyeblikk på Moen i Risør, om bord i R/S 32 Kragerø. Han var skjeggete, langhåret og røykte rullings – alt mens han vekselvis svor på klingende Tromsø-dialekt og holdt oppsyn med ivrige medhjelpere. Etter tre års totalrestaurering av den 47 fot store Collin Archer-konstruerte skøyta, falt de siste detaljene på plass. Vi merket oss et sjeldent fokus hos den energiske mannen. Når seilingsdagen opprinner etter en lang og omfattende restaurering, er den som regel urokkelig. Under vårt første møte var det ingen tvil om at Bjørshol var fast i sitt forsett.
En maidag i år ligger R/S Kragerø på Isegran i Fredrikstad. Nesten ferdig, og vi møter en langt mer avslappet Bjørshol om bord. Vi setter oss til og spør ham hva dette engasjementet i en gammel redningsskøyte skyldes.
– Kragerø har vært en del av livet mitt i mange år, forteller Bjørshol, og fortsetter.
– Forholdet til nettopp denne båten er egentlig todelt. Delvis har jeg et hjerte som brenner for den gamle kystkulturen og den håndverksarven som ligger i disse skutene. Dessuten bærer jeg en veldig takknemlighet til den norske handelsflåten som gjorde det mulig for meg å dra til sjøs som 15-åring. De erfaringene jeg fikk med meg gjennom 18 måneder til sjøs ga livet mitt en ny retning. Opplevelsen av kapable sjøfolk som ville noe, ble for meg et veiskille. Den muligheten ligger ikke lenger åpen for ungdom. Med Kragerø er målet blant annet å gi unge mennesker en mulighet til å oppleve havet som pedagog, sier Olav Bjørshol.
– Kragerø dukket opp for flere år tilbake da jeg jobbet som lærer ved Son Sjøskole. Hvert år tok jeg elevene med til Redningsselskapets Museum i Horten, hvor den daværende bestyreren Per Rasmussen inspirerte meg til å hente båten tilbake fra San Fransisco i USA hvor den hadde vært siden 1960-tallet. Jeg var på utkikk etter en båt som kunne brukes i ungdomsarbeidet, og Kragerø var et spennende alternativ. Båten ble kjøpt i 1996 og seilt hjem delvis på egen kjøl via Panama. Et motorhavari førte dessverre til at vi måtte laste båten om bord på et av Star Shippings fartøyer som fraktet den hjem til Norge. I seg selv ganske artig, fordi Star Shipping i sin tid også fraktet Gjøa hjem, og i dag bygges det en Gjøa-kopi her på Isegran, hvor Kragerø har fått kaiplass ved Maritime Center Fredrikstad. På sett og vis er Fredrikstad et knutepunkt i Kragerøs historie, for det var hit hun kom etter endt tjeneste på Herføl i 1960, etter 40 år i Redningsselskapet, forklarer Olav.
Nå ligger båten ved den nystartede, maritime smeltedigelen på Isegran. De siste detaljer faller på plass og første tokt er plottet inn i kalenderen. Men hvor ferden går, er foreløpig en hemmelighet.
– Vi legger ut etter Trebåtfestivalen. I første omgang skal vi ha med én ungdom. Vi har forsøkt å dra lærdom av historien, og velger å seile av sted i det stille, så får vi se hvor vi havner. Målet er klart, men vi ønsker ikke å tone flagg med en gang, sier Bjørshol.
– I samarbeid med Nordre Kråkerøy gård forsøker vi å bygge opp et maritimt tilbud til ungdom som ønsker nye omgivelser. Prosjektet er i støpeskjeen, men jeg har lang erfaring fra denne typen arbeid. Og jeg har stor tro på havet som pedagog. Min egen dragning mot det store blå våknet da jeg var ni år. Da fikk jeg en rosjekte, fant en gaffelrigg, fylte båten med rullestein og seilte i farvannene rundt Tromsø. Så mønstret jeg altså på en norsk båt i Rotterdam som 15-åring. Vi gikk til Venzuela og deretter til Los Angeles, hvor jeg fikk et fire ukers opphold alene før jeg igjen mønstret på en ny båt. Skjellsettende erfaringer for en ung gutt. Personlig synes jeg det er tragisk at vi ikke lenger har en norsk handelsflåte. 15 måneder til sjøs endret livet mitt fullstendig. Jeg fikk den pausen jeg behøvde før jeg gikk løs på skolegangen, forteller Olav Bjørshol, som poengterer at han er nordlending i sjela. Med Kragerø ønsker han at ungdom som har falt mellom alle stoler skal få ta del i livet på havet.
– Mange unge lever under et sterkt forventningspress. De vet ikke hvem de er og er utbrente i unge år. Alt blir mye enklere om bord i en båt, mye lettere å gjennomskue. Menneskelig karakterer blir tydeligere. Det som uroer meg med skoleverket er den ensidige satsingen på teori gjennom 12 år. Jeg tror det er viktig å erkjenne at alle faktisk ikke er like, men at de er likeverdige. Noen lærer gjennom hendene, andre via hodet. Hvert menneske har med seg noe som er helt unikt, som skolen dessverre ikke er alltid er like flink til å ta vare på. Ofte resulterer det i en følelse av mindreverdighet. Gjennom oppholdet på Kragerø vil vi bygge opp igjen selvbildet hos ungdommene slik at de skal kunne begynne å lære, forklarer idealisten.
I hjemmehavnen på Isegran i Fredrikstad er Kragerø omgitt av flere historiske fartøyer, og Bjørshols gamle båter, kutteren Rotvik og seilskøyta Katriona ligger også her. Friske krefter har gått sammen om å skape et levende maritimt miljø. Her bygges det nye trebåter, og gamle restaureres. Men da Kragerø måtte til pers, var det Moen Slipp og Båtbyggeri i Risør som fikk oppdraget. Det var så nær heimtuftene den kunne komme, bare noen hundre meter fra Lindstøl & Søn hvor Kragerø ble bygget i 1920.
– Et slikt prosjekt er nærmest uoverkommelig om man ikke er kreativ og arbeidsom selv. Og så må man ta tiden til hjelp. Båten ble liggende på Moen i tre år. Jeg hadde en god del ressurser samlet opp gjennom flere år, og sanket og samlet der jeg kom over brukbare materialer. Jeg fikk eiketrær fra Parkvesenet i Horten og Moss, og rotvelter av lensmannen i Risør. Man blir svært opphengt i å samle på ting når man har denne formen for båtgalskap. Og man opplever hele tiden at ting kommer til nytte. De gamle redningsskøytene er et resultat av et tradisjonsrikt håndverk som fortsatt har bolig i spant og hud. Båtbyggeren visste at disse båtene skulle ut på havet og berge mennesker, derfor fusket de aldri. Hele prosjektet er for meg en søken tilbake til denne kvaliteten, og jeg gleder meg svært til å leve av og med Kragerø i fremtiden, avslutter Olav Bjørshol.